APASJER

Denne serien er så langt blitt sponset av:

Frank Nordheggen
Elgkjøtt
Eirik Stillingen

***

BIIIIIP. BIIIIIP. BIIIIIP.
Den iskalde, gjennomtrengende lyden dro Georg ut av søvnen. Klokka forkynte med en skarp rødfarge at den var 06:59, og det var en time mer enn den burde ha vært. Og siden dette ikke var første gang tiden gikk raskere enn Georgs drømmer, betydde det bare en ting: Krise. Skolefraværet var allerede altfor høyt.
Rommet var kaldt, han plukket opp haugen av uryddige klær på gulvet og fikk dem på kroppen i en fart. De aller første bange anelser denne dagen hadde å by på, ble bekreftet i det han trakk gardinene til side. Regnet lekte Noas ark nå igjen. Dessuten kunne lyset som flommet inn konstatere at askebegeret var veltet utover teppet. Men det var ikke tid til å verken rydde opp eller gråte, for skulle han ha håp om å rekke neste bane, måtte han løpe med en gang. Frokosten fikk heller bli en sjokolade i Narvesen, og tannpussen fikk erstattes med litt Fishermans Friend. Tell me why I don't like mondays...
Utenfor lekte meitemarkene Woodstock-festival i gata, og bilhjul og sølepytter var forenet i kampen mot tørre fotgjengere. Oh happy day. Georg kastet et pliktskyldig blikk på venstre håndledd, på klokka han ikke hadde.
-Hallå! var det noen som ropte gjennom øsregnet. Det var Espen, bestekompis siden tidenes morgen. Drømmene hans holdt visst ikke tritt med tiden, de heller. -Kom igjen, vi har dritdårlig tid!

Linje 6 Ellingsrudsåsen var heldigvis forsinket kvart over sju mandag 28. mars. Dermed rakk de to guttene fint å trenge seg inn i den overfylte, svette vogna med mennesker som alle nylig var rykket vekk fra Drømmeplaneten sin, og som nå var på vei til Jorda med høy hastighet. Til jobb. Til skole. Til slit. Og av ansiktsuttrykkene å dømme var ikke Jorda et sted man så fram til å besøke. Øynene hadde ikke helt vent seg til Jordas atmosfære, og munnene gjorde tause, lengtende skrik etter Planeten. Og skulle noen være ukjent med de usynlige glasskuplene romfarerne bar rundt skallen, og for eksempel forsøke å innlede en samtale med for eksempel noen man ikke visste for eksempel personnummeret til, sto de overfor en håpløs oppgave. Da var det mye, mye enklere å få napp hos dama som prydet Hennes og Mauritz-reklamene på vognas vegger.
Georg flirte ved tanken på sin egen holdning til t-baner da han var en del år yngre. I følge moren elsket han visstnok å kjøre blikkbokser. Men den gang var sniking et fremmedord, så Georg stressa verre for å få seg månedskort mens jevnaldrende drittunger maste om å få He-Man figurer. Gaven var helt klart blitt tatt fra ham seinere, men på den tiden var han nemlig et geni i tegning, alderen tatt i betraktning. Og han elsket å tegne ansikter. Mennesketyper. Så lille Georg satt på t-banen hver dag og dinglet med beina og tegnet de som befant seg rundt ham. Forretningsmannen. Studenten. Mora med den vrælende ungen. Spennende objekter dengang.
Men idag var forretningsmannen kun gjenstand for forakt, studenten fikk en likesinnets sympati, og mora med den vrælende ungen ble overdøvet av walkman. Og det å sitte eller stå på en t-bane var noe av det desidert kjedeligste som fantes.
Bortsett fra akkurat nå. For i det linje 6 Ellingsrudåsen nådde Trosterud stasjon og dørene føyk opp, smatt en svært så feststemt Kalle inn. Ved synet av Georg og Espen satte han i et krigshyl som fikk samtlige tilstedeværendes oppmerksomhet. Et slikt hyl var forbudt i følge romfarernes uskrevne t-banenormer. Selv skateboard-fantomet i andre enden av vogna, som spilte walkman høyt nok til å vekke en bjørn i dvale, stanset maskinsuppa og lurte på hvem som nettopp hadde slått favorittvokalisten i stemmeprakt. Og det var som nevnt ingen ringere enn Kalle, som denne morgenen tydeligvis hadde spist noe rart til frokost og var fullstendig flippa.
-Hei, alle sammen! Idag er en ny dag, den første dagen i resten av eders liv! Stemmen hans var overdrevent entusiastisk og svært høylydt. Han så ganske morsom ut der han sto, dyvåt og nesten litt pjuskete. Med tallerkenpupiller. Og et budskap til folket. -Idag er en ny dag med mye muligheter og nytt håp! Glemt er tabbene fra igår!
Kalle gikk rundt i hele vogna og ga ironiske oppmuntringer hele veien. Enkelte på banen trakk lett på smilebåndet, mens andre virket brydd. Noen kikket rastløst på andre for å se hvordan det var riktig å reagere. Var denne gutten bare morsom, eller gal og farlig? -Bli fri fra fortiden, slik at du kan leve i nåtiden og ha et stort håp for framtiden!
Til sist ble alle de reisende reddet ved at banen nådde stasjonen der Georg, Espen og Kalle hadde gått av hver dag de siste to årene. Vel, nesten hver dag, da. For Georgs vedkommende var det minus de 28 dagene og 57 timene fra ifjor, og de 23 dagene og tohundreogsnørrogførti timene hittil i år.

-G..g..
Georg så noen ansikter gjennom en tåke, hva var det som hendte, han ville ikke til den andre siden av tåken, han ville være der han var nå, nei, stopp, hva var galt...
-GEORG!
Tåken lettet fullstendig, og Georg stirret inn i et par øyne dobbelt så fryktinngydende som Røde Ulvs. Det var lærer Radar. Det peip i ørene, lærer Radar hadde nok slått noe hardt i pulten for å vekke ham.
-Georg, Georg, Georg, sukket han oppgitt. -Kan du gjenta det siste jeg sa?
-Georg, Georg, Georg, svarte Georg. Han ble reddet av at ringeklokka ringte.
-Okei, da tar vi friminutt. Jeg beklager meget at jeg muligens blir litt sen til neste time, men jeg må bare stensilere opp noen papirer til dere, sa lærer Radar og forsvant som en vind ut av klasserommet.
-Du er tilgitt, mumlet Georg. -Bare bli borte resten av dagen, du, det er helt greit for alle sammen.
Så drømte han videre.

Da kaldglufset kom inn i klasserommet igjen litt ute i neste time, løftet Georg hodet fra pulten, men fortsatte å drømme. For det å drømme i våken tilstand var han ekspert på. Kroppen kunne godt befinne seg i et illeluktende klasserom, hans øyne kunne være åpne og se interesserte ut. Men tankene og sinnet befant seg laaaangt borte. Ikke bare mange mil borte, men et helt århundre borte. På prærien. Hos indianerne. En barnslig guttedrøm som aldri ville slippe taket i ham.

Hjemme et par timer senere lå et brev fra Jeanette og ventet. Jeanette. Jeanette, Jeanette, Jeanette, Jeanette. Jenta Georg egentlig skulle tilbringe evigheten sammen med. Bare det å ta i et brev med hennes skrift, det vekket fram så mange minner, så mange tanker, så mange bilder, stemninger, situasjoner, følelser og vibrasjoner at det gjorde vondt i hele kroppen. Han skalv på hendene da han åpnet det. Innholdet var heldigvis bare av lettsindig art; hei, hvordan har du det, været er bra. Pluss en invitasjon til en fest.
Et avskjedsparty.

Jeanette var Georgs største lykke noensinne. Helt til han presterte å være en utro drittsekk nok til å ødelegge alt. De var sammen omtrent et år. Og det var for omtrent et år siden. Nå skrev hun at hun snart flyttet til Sveits for å studere. Hun skulle bo på internatskole. I et år. Og derfor skulle hun ha et avskjedsparty i hagen i Seljord, og han var herved invitert.
Selv om alt var slutt og aldri kunne bli noe annet enn slutt, banket hjertet hans fortsatt som basstrommen til et trashband med doble pedaler hver gang navnet hennes ble nevnt, eller hver gang han fikk et brev. Jeanette var indianer. 100% indianer i ånden.
Og sånne fantes bare ikke.
Men selvfølgelig presterte Georg å ødelegge alt.
Men. Det var et år siden. Han forsøkte å legge brevet likegyldig ned i bunken av andre brev. Men han måtte bort og bla i den gamle dagboka si. Bla tilbake til en helt spesiell natt i fjor vinter.

"Tar på meg ski selv om det er natta, og drar ut i Nordmarka. Det er stjerneklart, og jeg er så forelska at jeg ikke får sove."
Og i klassisk romantisk stil hadde det også vært fullmåne. Og Nordmarka var så dynget av snø, så hvit og fullkommen at Mikkjel Fønhus måtte ha brukt hundreogfemtiseks feite bøker for å beskrive den. Det var løssnø, og ikke en kjeft noe sted, marka hadde kun pynta seg for Georg. Dette var den tiden han nettopp hadde blitt sammen med Jeanette. Etter intens kjederøyking og lykkelig rastløshet tidligere på kvelden, hadde Georg impulsivt tatt siste banen til Frognerseteren om natta, med et par gamle langrennski som ikke hadde vært i bruk på flere år, pluss et gram hasj. Så hadde han labba i vei. Snøen knitra under skia, den minste lyd fikk hundrevis watt av nattens stillhet. Og hjertet hans banka så fælt, at hadde det kommet noen andre der midt på natta, ville det ikke vært noen tvil om at vedkommende ville ha hørt det.
Og da han seint på natta nådde Kikutvannet og sto der og tenkte på Jeanette og røyka seg stein i omgivelser som spilte helt med på notene, akkuratt der og da, hadde han opplevd det han var overbevist om at måtte være maksimal lykke. Det varte kanskje bare i en seks-syv sekunder. Men det var maksimal lykke, så mye lykke som det er mulig for et vesen av kjøtt og blod å føle på en gang. Akkuratt der og da. Han ville aldri glemme det. Seks-syv sekunder varte det.

-Faen, bannet Georg, og pælma dagboka i taket så takpæra eksploderte. Han kom aldri til å slutte jakten på nye sånne sekunder, selv om håpet om fangst var i dass og trekt opp.

Det gjorde vondt i magen hans igjen, og han ropte etter sykebil. Moren kom med medisinsk hjelp i form av tabletter løst opp i cola, selv om den drinken aldri hadde hjulpet på smertene før.
-Du bør oppsøke lege, Georg. Nå har de magesmertene vart litt for lenge, Georg. Det ække normalt å ha vondt i magen så lenge, Georg.
Telefonen ringte, og han jaget sykebilen fra ulykkestedet.
-Hallå, er Georg der?
-Yo, Morten, jo!
-Kom ned til Rockall en tur 'a. Hele gjengen er her.
Georg hørte Nirvana og høy stemning i bakgrunnen.
Overalt spilte de Nirvana. Overalt.
-Neei, trur jeg kuler'n. Er litt trøtt. Helt blakk også.
-Bøyen Beng skal spille på Blitz til onsdan. Hørte det istad.
-Kult. Ta å hils folket 'a.

Nordmarka og Jeanette fortsatte å surre rundt som hvitmalte hester i Hodekarusellen, og det tok lang tid før han fikk bytta diskett i hue og endelig klarte å sovne inn ved et bål på den andre siden av havet.

***

BIIIIIP. BIIIIIP. BIIIIIP.
06:38. Tirsdag. Veldig sinnsykt masse regnvær. Meitemarker. Svett full linje 6 Ellingsrudåsen. Day in, day out. Mandag hele året, ingenting å le av, men vanskelig å la være.

Han strenet over skolegården på vei mot C-blokka. Imagen var ikke trua i dag heller, han var seint ute. Dessuten måtte han først innom det grønne rommet som mobbet slavene ved å ha "HERRER" ironisk risset inn på døra.

Da han omsider kom seg inn i klasserommet, hadde lærer Radars finger passert Georgs navn der den gled nedover klasselista. Det var ensbetydende med anmerkning. Lærer Radar hevet øynene over brilleglassene og studerte ham i det han listet seg til pulten sin. -Måtte drite, unnskyldte han seg. Klassens indianerstamme var fulltallig tilstede allerede. Espen og Kalle og Simen og Morten og Hege og Karianne.
Lærer Radar fortsatte brydd videre på listen.
-Linda Hervik.
-Ja.
-Morten Henriksen.
-Yo!
-Arne Klevstad.
-Jaaaaaaaa...
-Espen Lervang.
Espen så drømmende ut av vinduet, og enset ikke noe av det som foregikk rundt ham.
-ESPEN LERVANG!!
-Eh, hva... joa, jeg er her, jeg... hoga hoga hei...
-Anne Martinsen.
-Her! Anne filte de lange, røde neglene sine.
-Og om jeg nu har forstått rett, ønsket de og Nina to minutter av denne timen.
-Ja! Anne hoppet fram og satte seg skrevende på kateteret. Nina fulgte beskjedent etter og ble stående ved siden av. Anne var iført trang bukse og en rosa trøye som var så kort at brystene hevet den over navlen. Hun var løsere enn Kalles rennebærsj under klasseturen til Spania ifjor sommer. Og hun var deilig. Som en iskald brus dagen derpå. I Sahara. Georg likte ikke stilen hennes noe særlig, men det var det nok av andre som gjorde, lærer Radar iberegnet.
-Nei, atte jeg sku bare si at vi har tenkt å ha en klassefest, da! Hun hoppet ned fra kateteret, og ga seg til å skrive på tavla med store, snirklete bokstaver. Tavla ga fra seg en skingrende lyd, og hun hylte kunstig og kastet fra seg krittet. Så bøyde hun seg ned for å plukke det opp, og passet samtidig på å vise fram så mye som mulig av sin deilige bakdel. Bra forestilling.
Hun leste høyt da hun gjorde et nytt forsøk på å skrive. Samtidig slafset hun så høyt hun kunne på en tyggis.
-Klaaaaaaaaaassssssseeeeeffeeesssstt hoooooosss Aaaaaaaannnnneee...Frrreeeeeedaaaaaag klååååååkkkaaaa ååååtteeeeeee......Dere må ta med drikkevarer sjæl, men dere får brus og mat.

-Var det alt, Anne? undret grisen Radar med smørstemme.
-Jada, det var alt.
-Javel, la oss da starte på foredragene dere skulle forberede.

Shit. Det hadde Georg selvfølgelig glemt. Det var en oppgave de hadde fått for fjorten dager siden. Hele klassen skulle forberede hvert sitt foredrag, om hva som helst, om elgenes seksualliv eller bananimportens utvikling de siste tyve årene, bare det varte i over ti minutter. Og det var tydelig at Lærer Radar hadde ham i kikkerten der han sakte spankulerte nedover klasserommet.

Men det var visst ikke oppgavesvar han var ute etter.
-Eh, Georg... Du er ønsket hos rådgiveren denne timen.

***

Rådgiverens kontor luktet gammel røyk, og sneipene lå spredt overalt. I vinduskarmene, på kontorpulten, for ikke å glemme gulvet. I det hele tatt hersket det stor uorden i rommet. Rot plaget aldri Georg, men stanken var ekstrem.
-Georg Bakken? undret rådgiveren. Han var en litt merkelig fyr som aldri hadde blitt observert i annet enn den samme brune cordfløyelsdresssen. På en uforklarlig måte var han litt syk i blikket, han svettet voldsomt og luktet dertil. Georg fattet ikke hvorfor sånne mennesker fikk sånne jobber. Han var verken typen du ville betro deg til eller typen du ville haike med hvis du var kvinne under førti.
-Sett deg ned, beordret han høflig, og Georg bet seg fast i dette uforklarlige syke ved ham. La oss si kvinne under åtti.
-Det er ønsket av din klasseforstander at jeg tar en liten prat med Dem.
-Lærer Radar?
-Mmm, Reidar Oscarsen, ja.
Han satte seg henslengt i stolen sin, tygde istykker hatten på en kulepenn, og stirret åndsfraværende ut i rommet. Så tok han seg sammen, han kom tilbake til jordkloden med et rykk. -Ja, jeg heter forresten Jacobsen. Per Jacobsen.
Han slang hånda fram, og Georg rørte den pliktskyldig. -Bond. James Bond.
Så ble Jacobsen sittende helt sløv igjen. Bare stirret ut i intet.
-Jaja, Georg... du liker deg ikke så godt på skolen, gjør du?
Jøss. Mannen var jo vis.
-Jaja, Georg...
Det var andre gangen han brukte utfyllingsreplikken sin, han lette etter de rette ordene. Kanskje var det de han håpet å finne ute i intet.
-Før var du forsåvidt en positiv, pliktoppfyllende elev, som gjorde en bemerkelsesverdig innsats. Ja, jeg har selv hørt lærere rose deg for blant annet dine evner i norsk.
Det var nesten som klipt ut av Vangsgutane julehefte. Jau, han Georg var ein staut kar. Once upon a time.
-Men i slutten av forrige skoleår... Jacobsen dro på det. -Da opplevde vi en merkbar forandring. Og i år har du fulgt opp opp den trenden. Du uteblir fra undervisning, du er ikke videre høflig mot lærerne.
Han rettet seg opp i stolen og studerte Georg, som unnvek blikket hans og fulgte en måke i flukt over skolegården.
-Har du problemer du vil... hjemme... eller er det noen av lærerne som... skjedde det kanskje noe i fjor sommer som...?
-Nei, det ække noe spesielt, sa Georg fraværende. Måken hadde landet på dasstaket.
-Jaja, Georg, gjentok Jacobsen for tredje gang. Og Georg tenkte at dersom han skulle åpne seg om alt mulig, kom det ikke til å skje på et illeluktende kontor med et nervevrak bak pulten.
Det banket plutselig på døra, og Jacobsen skvatt opp med et av de typiske rykkene sine. Utenfor døra sto en jente fra idrettslinja.
-Ja, det var deg det, ja. Georg, kan du bare vente et øyeblikk, jeg kommer tilbake om en liten stund.
Måken forsvant ut av synsvidde, og Georg ble sittende og fundere. For var det egentlig noe å betro seg om til noen?
Han kunne ikke komme på noe. Det var bare det at han var noe så inni hampen skolelei.

Rådgiveren drøyde visst. Georg stjal en røyk i pakka hans, den lå framme på bordet.
Da han kom tilbake, brakte han med seg den stramme eimen av gammel svette.
-Jaja, Georg...
-Du, jeg må dra nå, sa Georg. -Jeg har en avtale med en ugle.
-En u-ugle? stammet Jacobsen. Han virka hjelpeløs som et juletre andre februar.

Med en gang Georg lukket døra bak seg, la han på sprang. Gjennom korridoren, ut mot friheten. Det kokte i hele ham, han følte seg som en kjele med hundre graders vann i seg. Det var en besettelse som drev ham da han sparket opp skolens utgangsdør med all sin kraft og løp over skolegården. I det fjerne kunne han høre noen som ropte navnet hans høyt, men han hørte ikke hva slags menneske stemmen tilhørte, om det var elev eller lærer. Han snudde seg ikke, fortsatte bare å løpe, fort, fort, fort, fortere.

Omtrent hele kilometeren ned til T-banen løp han. Og da den endelig kom, innbilte han seg at den gikk utrolig sakte, han vurderte å gå av på neste stasjon og løpe hjem isteden. Selvfølgelig ville ikke det gå raskere, men da slapp han ihvertfall å sitte stille, for det var vanskelig, umulig, med alle demonene dansende innvendig.

Men på neste stasjon kom Cecilie på. Cecilie, som for et år siden pleide å stå i kafeèn på Blitz, noe som den gang medførte at Georg begynte å vanke der hver dag. Helt til hun en dag bare forsvant, flyttet til en bondegård oppe i nord et eller annet sted. Nå var hun tydeligvis i hovedstaden igjen, og til hans store glede kjente hun ham igjen med en gang.
-Hei!
Han fikk tilogmed en klem, og det fungerte bra som demonutdrivelse.
-Jøss, Cecilie! Hei! Er du i Oslo igjen?
-Har flytta hit for godt nå, tror jeg. Bor på Furuset.
-Hvor da?
-Lerkeveien.
-Jøss, da bor du ikke langt unna meg. Furuset alle 19, der har jeg tinga mine, hos foreldra mine.
Cecilie var veldig forandret. Fra vakker til vakrest. Det halvlange, lyse håret hennes var farget svart, noe som fikk det litt spesielle glitret i pupillene enda tydeligere fram. Men smilehullene var de samme sjarmerende som før, og hun rødmet like fort og kledlig som før. Nesten i annenhver setning hun sa, så rødmet hun. Og i klesveien var hun også stort sett uforandret stilmessig, så kanskje det var Georgs syn som var mest forandret. Ihvertfall var hun enda søtere enn han kunne huske at hun hadde vært. Hun var søtere enn sukra knekk.
-Jeg traff alle kameratene dine på Rockall i går. Satt og håpet at du skulle komme også.
Faen, tenkte han, hvorfor dro jeg ikke dit.
Cecilie måtte av allerede på neste stasjon, hun skulle møte en venninne. -Men, sa hun idet dørene gikk opp, -kan du ikke besøke meg ikveld, det kommer en del venner til meg. Det gule huset i Lerkeveien, sånn i åttetiden....

Hjemme hos foreldrene endevendte han sekken, tømte alle skolebøkene utover gulvet og sparket dem veggimellom. Så erstattet han dem med helt andre ting; seks pølser, noen fatøl, avispapir og fyrstikker. Og "Hjortefot i fjellene".
Så forsvant han ut i Østmarka.

***

En lindrende salve ble tømt ned i magen hans da han kom seg litt innover i skogen. Den glødende kulen i magen freste som et bål når noen pisser på det, og etterhvert ble den nødt til å kapitulere for en stund.
Sånn var det alltid. Uansett hva som måtte plage ham, forsvant det alltid når Markas trær omringet ham. Han fiksa ikke det å gå for lenge uten skogsturer. Det fantes to perfekte steder og tilstander å befinne seg i på denne kloden: Den ene var i et trangt, trangt konsertlokale stappfullt av mennesker, med beinhard musikk og døvende volum. Det var helt perfekt. Den andre var langt inne i skogen, helt aleine, ved et helt stille skogsvann, uten en eneste lyd. Det var også helt perfekt. Og bodde du i Oslo, hadde du muligheten til den kombinasjonen, som ga en fantastisk balanse.

Et barndomsminne dukket opp i sinnet hans, et bilde av ham selv og bestefaren. Han måtte vel være en...tja, ikke under tolv ihvertfall, for før det var alt svart i hukommelsen hans. Absolutt null husket han fra før han var tolv år, der var det fullstendig blackout og jernteppe og tomhet i hjernen, der nekta den å arbeide videre. Et stort, svart hull var det i sinnet, der det egentlig burde ha vært mange minner og bilder.
Så han måtte vel være litt over tolv, da, på det bildet som kom opp inni ham. Lukten av vått gress, fisk, natt og bålrøyk, og den gode, litt spesielle lukten av bestefaren, den samme som var i huset hans, var der også med ett, som spesialeffekter.
Bestefaren dro med seg lille Georg på skogstur, bare han og Georg dro. Foreldrene Hans og Marit var lykkelige over å få en helg for seg selv, og Georg gledet seg villt til turen med bestefaren. Og bestefaren likte sikkert å ha med seg lille Georg Barnebarn på tur, for Georg så opp til ham som den store helten.
Og bestefaren og Georg fisket, og stekte fisken de dro opp etterpå. Fisk var det verste Georg visste, men han hadde aldri smakt noe bedre. Og bestefaren og Georg dro på padletur.
Og det var på den padleturen noe brant seg inn i sinnet til lille Georg, et bilde han aldri ville glemme. Idag, fem år etter, var bildet like klart som om sinnet skulle ha fanget det opp dagen i forveien. Det bildet av månen, det korte, lille bildet av månen som kikket ned på ham, månen sånn som den var akkurat den kvelden, den kvelden månen kikket ned på ham.
Georg husket hvordan han og bestefaren overnattet i en liten skogshytte etterpå, en tømmerkoie, og hvordan Georg kunne se månen utenfor vinduet, og hvordan han pratet med den hele natten mens bestefaren sov, hvordan han inngikk avtaler med månen, avtaler han aldri kunne vokse fra.
Og han husket godt, og det gjorde sikkert moren også, hvor vrang og vrien han ble etter den turen. Hvordan han ikke klarte seg på skolen mer, han som alltid ifølge moren hadde vært så flink. At han hadde vært flink på skolen husket ikke Georg, det var noe han bare hadde morens ord på, for minnet om turen med bestefaren var det som lå omtrent bakerst i hukommelsen. Og alle var sjokkert over hvor kranglete og sur og grinete lille Georg var etter den turen. Alle var bekymret for ham, bestefaren fikk dårlig samvittighet og følte blikkene til de andre, de mistenksomme blikkene. Selv kunne han ikke fatte hva galt han hadde gjort på turen, hva som gjorde at Georg ble sånn. De hadde jo kost seg så fælt, hvorfor ble lille snille søte Georg så vanskelig å ha med å gjøre etterpå? Og Georg var så dårlig i magen etterpå også. I lange tider varte magesmertene.

Ingen forsto at månen kikket ned på ham på den turen. Ingen forsto at en glødende kule av Savn brant i magen til lille Georg. Savn etter å komme tilbake dit hvor bestefaren hadde dratt ham med seg. Fordi hverdagen hans ikke var sånn.

Georg kom til Speiderhytta. Området var inntatt av en barnehage, en drøss unger fløy rundt med kjepper og hoiet og bar seg. Fire voksne satt rundt et bål og drakk kaffe, de hilste pent på Georg og kjeftet på ungene som tok ham for en bøffel. Bøfler er ålræite dyr og kjeft er noe dritt. Men Georg foretrakk å være indianer selv, og overbeviste barna om at en råtten stubbe var bøffelen, og sammen tok de opp jakten. Stubben var plutselig ikke noen stubbe lenger, den var en drøss fliser og biter, og ungene var overbegeistret over at de hadde fått en ny leder i stammen. Og barnehageassistentene ville sikkert gitt Georg jobb på dagen. De bare satt der rundt bålet og fungerte som et slags fort i indianerland, klare til å gripe inn hvis indianerne gikk over streken. Streken de kunne sette opp etter sitt eget humør.
Men da bøffelen var flådd og stekt, tok Georg farvel med sine nye kamerater. Han var ikke så sulten, unnskyldte han seg, og dessuten måtte han rekke et møte med en annen indianerstamme. Han ga høvdingrollen videre til en av guttene. Og den gutten så det som en åpenbaring fra den høyeste Manitu, resten av ungene forsto at diskusjon var forgjeves, han ble høvding på flekken uten noe videre mas, for det var jo noe Mannen hadde bestemt.
Mannen var en tittel Georg ikke likte. Menner har gjort mye dumt her i verden, han følte seg mye mer likesinnet med indianerne ved Speiderhytta, selv om de nok var mye mer rene på innsiden enn det han selv var. Bøfler var noe de kun spiste for å overleve, uten lek og moro blir det ikke helter av noen. Men den råtne stubben var like mye bøffel for Georg som den var bøffel for ungene. Han var jo bare søtten, for søren.

Etterhvert nådde han vannet han selv døpte Ro for to år siden, en floskel som beskrev det meget bra. Ro fant han ikke på Østmarkskartet, og aldri var det en kjeft å se der. Her kunne han bade naken og danse rundt bålet og prate med vinden. Og høre vinden svare. Ro var et tempel hvor han var eneste gudsdyrker, et rike hvor han alltid var enehersker, men med herredømme kun over seg selv. Han var Tarzan og Fantomet, tre kvadratkilometer vill jungel, dype bengalske skoger og ville dyr, en boltreplass for et barnslig sinn som ikke vågde utløp i noe annet enn ensomheten.
Nåde den joggeren som måtte finne på å komme pesende på stien her. Den arme sjelen ville bli skyldig i den alvorligste form for vanhelligelse; å spy i pavens kalott og tre den ned issen hans midt under messe ville ikke være for noenting å regne i forhold.
Ro var Georgs. Alt bråk var bare han og naturen ansvarlig for, de to hadde en pakt med hverandre, en pakt som ikke tillot andres decibel. Selv ikke bestekameratene dro han med seg til dette stedet. Selv ikke Stammen. Ingen andre kunne komme hit, da ville naturen slå seg vrang, det ville bli orkan. Garantert. Som følge av kontraktbrudd.
Georg fyrte opp et bål så vinden skulle få røyke litt, den trakk til seg røyken og blåste den videre mot Ozon, som aldri ville lære at røyking er helsefarlig.
Vinden hostet lett, trærne ble ustø av dens dårlige ånde.
Vinden levde ganske helsefarlig, kom nok ikke til å bli så veldig mye eldre. Men det virket som om den ikke forsto det. For vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra eller hvor den farer hen. Sånn er det med hver den som er født av ånden.
Vinden var Georgs hyrde, og han manglet ingenting. Den blåste mykt igjennom grønne enger som funka bra som senger om sommeren, og ga verdenssoverommet aircondition. Og den fulgte ham til vann der han fant hvile.
Og om Georg vandret i Dødsskyggens dal, fryktet han ikke noe vondt, for det eneste onde der var ham selv, og han fant sikkert en kjepp eller en stav å forsvare seg med hvis det ble nødvendig. Men det ble det ikke, trøstet skogen ham. Dalen besto kun av flott natur, skyggen var en trofast følgesvenn, og døden var også venn, muligens en vinning. Vinden blåste sikkert også over de evige jaktmarker.
Selv om den i nettopp sånne evige spørsmål var en drittsekk, siden Svaret blåste i den, uten at den ville dele det med noen. Hvor mange sjøer den hvite duen måtte seile før den kunne sove i sanden, ga Vinden hverken duen eller Bob svar på. Men den ga ihvertfall duen medvind over de sju hav, og den ga Bob Dylan en bra tekst.

Georg fant en trøstende kjepp og tredde en pølse over den. Karius og Baktus sparket opp en fatøl, og bordet ble dekket like for øynene på hans usynlige fiender, alle hvite demonånder vinden ikke hadde blåst bort allerede.
En time seinere var han stappmett, og kjente en svak rus etter ølflaskene, som rant ganske fort ned.
Sine indianske aner tvilte han ikke på. Han sovnet med et smil.

***

Da han våknet igjen, var det mørkt. Bålet glødet såvidt, nok til å opplyse en gjenglemt pølse der inne, den var svartere enn selveste fargen svart og innskrumpa som hud årgang 1887. Det var ikke èn stjerne, månen lekte gjemsel og ignorerte fritt fram og gi lyd. Det var helt mørkt overalt. Og kjølig. Og fire kilometer til nærmeste Durango og saloon.
Han fomlet seg vei hjemover, snublet, falt, sklei. Han vandret gjennom Dødsskyggens dal, men mørket var som alltid bare vakkert og beroligende, ikke skremmende. Men det var tungvint og kronglete å ikke se noenting på en allerede vanskelig framkomlig sti. De fire kilometerne ble ni, og blåmerker tatoverte stadig større områder på albuer og knær.
Han nådde sivilisasjonens første gatelykter uten begrep om hva klokken kunne være, men tok likevel sjansen på å ri mot Cecilies hus, han kom plutselig til å tenke på tilbudet han fikk tidligere på dagen.

Han så et glimt av noe som muligens kunne være henne gjennom kjellervinduet. Det var der plutselig, så forsvant det igjen. Han banket forsiktig på, og ba til Gud om at det ikke var mora han så. Heldigvis, det var henne, og hun så voldsomt overrasket ut, og Georg angret litt på det han dreiv med. Kanskje det var litt seint.
Vinduet peip verre enn 17. mai, men det gikk da opp.
-G-Georg, jøss.
Stemmen var ihvertfall ikke sur, det var jo en trøst.
-Sorry hvis jeg er litt sein, ass. Jeg sovna i skogen, skjønner du.
Det virka ikke helt som hun skjønte. Hun flirte.
-De andre har jo dratt, da. For lenge siden. Men du kan jo godt komme inn hvis du vil.
Han var ikke helt sikker på om hun bare sa det av høflighetsgrunner, men han tok sjansen, og lirka seg gjennom den trange vindusåpningen. Selvfølgelig presterte foten hans å velte et eller annet som bråkte noe sinnsykt, før den endelig fant feste der inne.
-Oj, sorry, det...Faen. Typisk.
-Gjø'kke no', smilte hun, og tok ham imot med noe som sannsynligvis var en ekte klem. En sånn klem soldater får etter å ha returnert i live fra en krig.
-Bare en stygg vase tante prakka på meg engang...
Det var ihvertfall ikke noe hun sa av høflighetsgrunner, for vasen, eller det som engang hadde vært en vase, var noe av det mest begredelige han noengang hadde sett.
I motsetning til resten av rommet, som nesten kunne minne om en liten koselig hytte. Veggene var av mørkt tømmer, og i det ene hjørnet var det tilogmed en peis. Stearinlys var det overalt, Georg antok at det var en sånn cirka omtrent rundt regna 63 av dem der. Og sånn cirka omtrent rundt regna 47 av dem var tent. Bare jomfru Maria som manglet. Men hun var det ikke plass til, veggen var okkupert av andre helgenbilder, Sinead O'Connor, Franz Kafka og Waterboys, pluss et kollosalt stort poster av en fredsdue. Georg hadde ikke noe særlig til overs for duen som fredssymbol, det bildet var ødelagt for evig, etter at Rune Rudberg slapp en hvit due ut til publikum mens han sang "Vinger over Europa" på NRK. Der og da mista den hvite duen sin rolle som symbol på noesomhelst. Mora klappet i henda av begeistring dengang, mens Georg ikke eide matlyst på tre dager.
Ellers var det et stort utvalg av vinflasker i et digert treskap med gjennomsiktige glassdører. Et veldig stort utvalg. Georg ønsket å flytte inn på rommet med en gang. Et par tre dagers opphold her, med rett til å benytte seg av rommets fasiliteter, det ville vært god rekreasjon.
-Jøss, har du hamstra, eller?
-Vil du ha litt kanskje? Vært i det store utland, forstår du. Danmark. Sammen med sossevenner med egen båt. Bare fyllte opp båten og dro tilbake.
-Terje Vigen kan henge seg i endetarmen sin. Hvor mye vin har du der 'a??
-Nok. Hun hentet to glass og fylte begge til randen. -Skål!
-Sorry at jeg forstyrrer så seint, ass..., gjentok Georg.
-Hei, glem det der da. Bare hyggelig. Kjempehyggelig.
Dermed ble Georg sittende. Og glassene ble stadig fyllt opp på ny. Han var veldig vàr for hint, men jenta tenkte tydeligvis ikke på å legge seg. Så de prata og prata, Cecilie fortalte om sine store lidenskaper, teater, kostymer og skuespillere, Georg lyttet og drakk. Hun skulle spille Ophelia, og pugga replikker ganske intenst for tiden, fortalte hun engasjert. Og Georg slapp å late som om han var interessert, for med den sjela hun la i det, så hørtes det faktisk ganske interresant ut.
-Har du lyst til å se kostymene mine? Hun gnistret av entusiasme.
-Ja jøss. Aller helst ville han se henne uten noe som helst form for kostyme, men det sa han ikke høyt, bare tenkte det. Hun var så søt at hun kom til å smelte Jostedalsbreen. Hun valgte ut noen drakter og forsvant ut av rommet.

Det var åndeløs spenning i salen. Det var premiere på et stykke som kanskje kom til å forandre en del ting. Et stykke anmelderen elsket allerede før teppet gikk opp. Og da det endelig gikk opp, sto hun der i sin drakt, søtere enn sukra knekk.
-My true love's passion, deklamerte hun, og så på publikum med et kort, stjålent blikk. Wow og ugh.
Og der og da forsvant virkelig den glødende klumpen i Georgs mage, og ble erstattet med noe helt annet. Det hele fortjente en skål.

***

Det var ikke BIIIP, BIIIP, BIIIIP, men derimot gode lukter og Cure som vekket Georg onsdag. I don't care if monday is blue, tuesday grey and wednesday too. Raskt konstaterte han at kroppen lå i sengen til Cecilie. Han kom seg ut av dyna, alle klærne var visst på, og fulgte lukten som en sulten hund. Lukten kom fra naborommet, hvor det freste i flere stekepanner og Cecilie kuttet opp salat ved benken. Et bord var dekket med alt mulig, tilogmed en rødvinsflaske sto på bordet. Også stearinlys, selvfølgelig. Det måtte være husets utgift nummer en, overalt var det stearinlys, stearinlys og atter stearinlys.
-God morgen.
Hun skvatt litt.
-G-god dag, Georg. Er du våken?
-Jeg sovna visst igår jeg.
Hun lo. -Ikke så rart du sovna, vi drakk en god del rødvin og det blei ganske seint etterhvert. Du ække veggis, vel? Jeg har stekt litt kjøttdeig, hvis...
Georg var ikke veggis. Det var et fyrstelig måltid hun serverte, med pannekaker fylt med kjøtt som basis. Brødskiver med brunost og H-melk ville ikke smake så godt etter dette.
Bed and breakfast. Nå følte Georg seg påtrengende.
-Føler meg ikke helt kul. Kommer her seint, sovner i senga di, du hadde ikke behøvd å lage så mye...
-Men det er jo kult at du er her, det var perfekt at du kom. Jeg ble virkelig glad når du banka på vinduet i går.
Igjen rødmet hun litt, og Jostedalsbreen ble våt.
-Kan'ke du bli med på Blitz ikveld? tagg Georg.
-Gjerne. Veit du hva? Kanskje litt klønete å si det sånn, men faen så mye jeg tenkte på deg når jeg bodde på den gården oppi gokk, selv om jeg egentlig ikke kjenner deg så veldig godt. Jeg mener det, det er virkelig kult å se deg igjen.
Nå rødmet Georg også, og alle forsøk på å skjule det, var så åpenbart mislykkede at det fikk ham til å rødme enda mer.
Alt var så enkelt og rett fram. Oh yeah og ugabuga.

Klokken var misunnelig på idyllen, og skiftet sifre fortere enn vanlig. Etter måltidet fikk Cecilie voldsomt hastverk, verste verket man kan få. Hun gikk ikke på noen skole, men det var et slags dramakurs i byen. Etterhvert ringte det på døra hennes, og en venninne kom for å stjele henne fra ham.
-Veronica kan sikkert kjøre deg til banen, så rekker du den. Veronica kom i en rød renault. -Og bare ta med deg et par rødvinsflasker hvis du vil.

Det flyvende grå teppet som hadde dekket Oslo de siste dagene, det fløy for å besøke dama i Bergen istedet. Sola strålte som en perfekt festival, og hyrdevinden hadde jaget de aller fleste hvite saueskyene til den andre siden. Det ville være total mangel på respekt å gå på skolen en sånn dag, ja det ville nok solen tolke som direkte forakt. Han lot T-banen passere stasjonen han ifølge en liten minoritet av hjernecellene burde gå av på, og styrket cellenes ufornuftige flertallsdiktatur som x antall ganger før.
Ræva fikk hvile på setet helt til Stortinget, og der byttet kroppen til linje Frognerseteren.

Nordmarka var som en åpenbaring av dimensjoner, det var vår og fangene slapp fri. Og fangene hvisket med trærne og himmelen og krusningene på vannene, og sammen planla de nye raid som skulle gjennomføres før vinteren kom tilbake med gitter.
Ugabuga, tisket de. Rølp and roll, ikke til Dovre faller, men til Dovre danser, kjapt, kjapt, før vinteren stenger discoteket. Og så sang fangene til naturen, yeah, yeah, yeah, og verdensrommet danset pogo og forstyrret hele systemet, klokkeviserne gikk rundt og rundt i full fart, det ble måneskjelv og oversvømmelse på sola. Nesene sniffet vår, og det fungerte som speed, alle ble propeller, livet gikk på 78 omdreininger, det ble festivaler i redene, og gull, røkelse, myrra i magen og død over alle vise menn i hodet. Stå opp, stå opp og bli en gris, nå har du sovet lenge.
Vårluktene og naturen ga Georg edderkoppmassasje over hele kroppen, han var vårkåt. Rusen tok tak rundt ryggmargen og løftet ham bortover stien.

Stien var inntatt av flere enn ham selv, mange eldre pensjonister gikk innover i små puljer og samtalte om forgagne tider. Vårkåtheten var ikke så godt synlig hos dem, kanskje var den ikke der i det hele tatt, kanskje var selve våren bare blitt en reprise, en klisje, etter å ha vært der sekstini år på råd.
Georg skulle dø lenge før han ble så gammel.
Han hilste høflig på alle han passerte, forsøkte å la litt av brunsten smitte. Uten særlig hell.
Men hans egen bestefar var helt sikkert like oppspilt og i hundre som han selv. Han fikk se å besøke ham snart og undersøke, for å være på den sikre siden.

***

Etter den turen med bestefaren da Georg var tolv år gammel, var det onkel Bjørn som tørket tårene og leget mågesåret. Onkel Bjørn var da atten år, han var dessuten indianerekspert, og ble straks guru for Georg. Bjørnen hadde sikkert ikke noe imot en liten disippel, og innførte Georg i alt som var av indianerlærdom: indiansk historie, stammer, ritualer, religion, levesett. Som tolvåring ble han besatt av det hele, og identifiserte seg med de ville indianerne, slik de framsto i Bjørns ord, bøker og filmer.
En dag ble han forært en pappeske Sølvpilen og dessuten en Hjortefot-samling som Bjørn hadde vokst fra, og de ble raskt bibler. Et lite enkelt og banalt bilde av Sølvpilen og Falk og Månestråle til hest i lett snøvær, med en hare hoppende forbi, det vakte fram milliarder av drømmer og fantasier og lukter i Georgs sinn. Og Hjortefot, han var den helt store.
Dermed forlangte han at alle skulle kalle ham Hjortefot, fortapt var den som brukte navnet Georg. Han levde så til de grader inn i sin rolle som Hjortefot, han lekte ikke Hjortefot, han var Hjortefot.
Og siden Hjortefot var hele tolv år, medførte dette flere besøk hos psykologen, som i hans øyne var en ond, hvit medisinmann. Besøkene førte ingen vei, og han fikk trumfet sitt igjennom: Alle klassekamerater, alle lærere, hele familien, absolutt alle kalte Georg for Hjortefot.

Men da Hjortefot nådde tretten somre, skiftet familien Bakken beitemarker og flyttet til Sørlandet. Hjortefot var solgt.
Han kom til skolen litt etter sesongstart, og alle andre hadde allerede rukket å bli kjent. Han var en inntrenger på ungdomsskolen, og han var ikke helt som man skulle være. Foreldrene forklarte den nye lærerinnen situasjonen, og hun brukte navnet Hjortefot fra første stund. Og alle lo. Men de ble pent nødt til å kalle ham Hjortefot, noe annet navn fikk de aldri høre.
Og Hjortefot ble en stille, innesluttet indianer. Alle de andre i klassen var blekansikter, de holdt ham utenfor gjengen. I skogen som omga skolegården, fantes det en liten hule. Dit løp Hjortefot hvert friminutt, selv om det var utenfor skolegården og dermed forbudt. Der fikk han fred, der var han indianer. Så kunne de andre guttene i klassen spille fotball så mye de ville for ham. Han ville ikke være med. Han fikset ikke ballspill likevel, så på en måte var det betryggende å bli satt utenfor.
En dag var lærerinnen syk, og klasseromsdøren ble åpnet av et fremmed fugleskremsel. Hun presenterte seg selv som vikar Klara, Hjortefot kom aldri i evighet til å glemme det navnet, for av en eller annen grunn passet det så sinnsykt godt.
Aller først var Klara hyggelig. De skulle ha kosetime, hun hadde fått tak i en film om korn og brød og produksjon og noe greier. Samma det. Film, uansett innhold, det var kult, det var annerledes.
Men så ba Klara klassen om å introdusere seg.
Og da hans tur kom, reiste Hjortefot seg og proklamerte ut sitt navn. Tydelig og klart, hun kunne ikke ha tatt feil av hva han sa. Likevel spurte hun: Hva?
Og da han gjentok navnet sitt nok en gang, da lo hun og sa at han var veldig morsom, men nå måtte han si sitt ordentlige navn. For hun hadde ikke fått klasselista enda, og hun var nødt til å bokføre de tilstedeværende.
Og tredje gangen Hjortefot sa navnet sitt, da ble hun sur.
Og Hjortefot ble rød, alles oppmerksomhet var rettet mot ham, han var en flau og redd indianer, og han følte seg ikke som tolv år, alle de andre var liksom mye eldre inni huet enn han var. Og nå ble alt svart rundt ham. Det var jo forsåvidt bra, for da slapp han å se på alle de smilende ansiktene. Han ville alltid elske mørket, om natten var han bortgjemt, ingen kunne se ham selv om han sto midt i hagen, og det var rått.
Han var jo en tøff indianer også, men det var egentlig ikke derfor, mest bare fordi han var flau og redd, at han kalte vikaren en jævla tyskerhore. Ikke at han visste hva en tyskerhore var, men det hørtes sterkt ut. Jævla tyskerhore, kalte han henne. Og det var stille, stille, helt stille i klassegravkammeret. Hjortefot kunne ikke se noenting av det som skjedde, hjernen lekte visst at det var natt, men han forsto at det han hadde sagt var veldig sterkt. Han følte noen klype ham i øret, og så ble han dratt opp og avgårde, gjennom gangene.
Og inn til rektor.
Satan. Selveste Satan.
Ihvertfall ble han kalt det av de andre gutta.
Og Satan var en satan. Hjortefot stengte ham ute. For Hjortefot var en indianer, derfor forsto han ikke de hvites språk, det måtte vel selv Satan skjønne. Og derfor nektet Hjortefot å åpne munnen, han ville ikke svare en mann som snakket med spaltet tunge, slik blekansikter alltid gjør.
Og slik gikk det til at Hjortefot måtte hjem til høvdingene Hans og Marit med noe de hvite kalte melding, noen skumle tegn i en gul bok. Og selv om han ikke forsto de hvites språk i det hele tatt, klarte han å tyde innholdet. Og å overrekke det innholdet hjemme, det var umulig uten masse tårer.
Først ble Hans og Marit sinte, veldig sinte, men så ble de svært så milde etter at Hjortefot fortalte at Klara hørte dårlig, og da vanket det både brus og kake og kinoforestilling på kvelden.
En indianerfilm.
Han visste ikke hvorfor, men Hjortefot følte på en måte at psykologen skulle ha litt av æren for oppførselen deres.
Og dagen etter dro Marit til skolen for å samtale med Satan. Etter den samtalen sa Satan til Hjortefot at han var lei seg, at alt var en misforståelse. Helvete var visst ufortjent likevel. Og Klara, som forble vikar i to uker, hun ba også om unnskyldning, og var snill som et sykehuslaken etterpå.
Mamma var visst flink til å forhandle, han fikk bruke henne oftere som mellomledd mellom seg og de hvite.

***

Det var ingen i huset da Georg kom hjem fra Nordmarka. Bortsett fra Jokke, kanarifuglen, som satt i fengsel på kjøkkenet. Den kvitret og plystret og sa noe og hoppet og herjet ved synet av Georg, den gjorde alt for litt oppmerksomhet. Han ignorerte den og gikk ut av rommet, men fikk dårlig samvittighet i neste sekund, og satte seg ned ved fuglen og sang Light my fire sammen med den ett minutts tid. Og så satte han på radioen, og Jokke fikk selskap av et latin-amerikansk band som spilte fra et sted langt borte, et sted Jokke muligens hadde slektninger han ville besøke. Georg fikk lyst til å hjelpe den lille gule kvitresaken med den store flukten fra Alcatraz, men innså at det nok bare ville føre til at kråkejævelen utenfor vinduet fikk julemiddagen sin altfor tidlig.
Det ringte på døra.

Utenfor sto Espen, Kalle, Hege, Morten, Karianne og Simen. Hele Stammen.
Nå var det tid for Stammeråd.
-Vi tenkte at vi måtte avlegge leiren et besøk, siden vi ikke har sett trynet ditt etter at du forsvant til rådgiveren. Espen lo. –Vi tenkte kanskje du lå med feber eller noe sånt. Men nå ser vi jo at det er ren og skjær fornuft som har holdt deg unna skolen.
-Jeg hørte uglen kalle mitt navn. Kan’ke gå på skolen da, veit du.
Kalle var allerede i gang med å mekke en fredspipe. –I kveld spiller Bøyen Beng på Blitz.

Hasjen fikk skyene på himmelen utenfor vinduet til å spille jazz.
Men de satte etter hvert på Pink Floyd. We don’t need no education. We don’t need no thought control. Ihvertfall ikke Radarkontroll. Lærer Radar var gamle plateriller, et slags budskap fantes nok inni ham, men hjernestiften var så slitt at det forsvant i grøtete ulyd. Hans lærdom var som lyden fra en radio som står midt imellom to frekvenser, den ga ingenting. Kunnskapen de fikk på Manglerud Videregående Skole var intetsigende som en plastikkfrukt.
All in all, it’s just a brick in the wall. Manglerud Videregående var en murstein i Muren, når alt kom til alt. Og når man ikke kan holde øynene vekk fra de sirkulerende skyene på himmelen, når man føler seg som en malplassert skapning bundet til jorda ved en feiltagelse, da ønsker man ikke å være omgitt av murer i tillegg.
Det var umulig å komme over Muren ved hjelp av en karrierestige. På toppen av den stigen fant man bare luft, og den var ikke engang høy nok til at man kunne se de øverste mursteinene.
Eneste måten var å grave seg under den. Men de fleste kom ikke lenger enn til rennesteinen. Den var hard, vanskelig å grave seg igjennom. Så de fleste havnet der.
The Doors avbrøt Pink Floyd. Break on through, break on through. Break on through to the other side.
Sure, Jim. Men hvordan? Did you have a good world when you died, enough to base a movie on? Livet ditt ble ihvertfall filmatisert. Men det var sinnsykt kort. I hvert fall det vi kjenner sikkert som liv, det fikk du en kort porsjon av. Kom du deg til den andre siden av Muren mens du levde? Eller var døden eneste vei?
Gunnar i Stammen forsøkte den veien i fjor. Spiste seg mett på en julemiddag av piller. Silent night, holy night. Sleep in heavenly peace. Kanskje fikk han nirvana i gave på de evige jaktmarker i julegave, men han la igjen en kjip gave til alle sine venner, sin familie. Og dama, hjernen hennes spratt til Melkeveien av sjokket og kom aldri ned igjen.
CD-spilleren gjorde et hopp idet noen dumpet borti den.
Woke up this morning, got myself a beer.
Sure, Jim. Imorgen den dag.

Hasjlukten ble etterhvert litt merkelig. Og da bannet Kalle høyt.
-Shit, pizzaen!
Nede på Tellus var en pizza blitt helt svart og uspiselig. Budskapet nådde verdensrommet, og Georg svømte nedover. Han krålte, og 407 000 kilometer ble tilbakelagt på få sekunder, han pustet snart oksygen igjen.
-Ikkeno problem. Jeg tar en tur ned på Tempus og kjøper en ferdigpizza. Tar bare et kvarter.

-Vent a, Georg, jeg blir med!
Det var Espen. Han kom løpende etter Georg, og hoppet opp på en parkert bil. -I am the Lizard King, I can do anything! ropte han.
Bilen, en strøken statusDodge personbil, fikk diverse bulker i taket.
-Jaja, det der var jo en fin bil, det! Nå blir nok naboen fornøyd, tenker jeg.
-Æsj, den går nok greit fortsatt, blåste Espen. Så satte han opp et lurt blikk. -Eller kanskje vi burde undersøke nærmere?
Han så på Georg. Øynene hans lyste. Action, action, action, please. Et eller annet som ikke er på dagsrutineplanen.
Og Georg fikk åpnet døra på dilligencen og tjuvkoplet motoren.

Keep your eyes on the road, your hands upon the wheel.
The Doors i bilstereo. 90. 100. 110. 120.
-Fortere! Yihaaa!
Cowboy Espen med hatten i været. Cowboy Georg i sadlen, hard på sporene. 130. 140.
Prærien E6 åpen og fin, kun få hester å se. Og ingen sheriffer. Ihvertfall ikke enda.
150. Sterk hest. Mange hestekrefter. 160. 170. Let it roll, baby, roll. 180.
-Kul'n litt a, Georg. Ække helt trygt nå, er det?
160.140.
Georg bremset kraftig ned i det bilen kom til en avkjøring, dekkene skrek på amerikansk. 140. 40.
Bilen krenget voldsomt, svingen var brå, men asfalten slo heldigvis ikke opp med dekkene.
Da svingen var overvunnet, lekte Dodgen fly på rullebane bortover 60-sona. Bilen ville ikke lette, men det var ikke så farlig, de to guttene var romvesener likevel.
Flapsene ble slått ut ved Gudim Bensin, og de rånet inn på plassen med vinduene åpne og Doors i fistel.
Denslags passet bra her på denne plassen. Bilene sto oppstilt på rad og rekke, wunderbaum og revehaler og spoilere og femten forskjellige stereoanlegg på full guffe. Roxette, Smokie, Madonna, Bon Jovi, Return, Metallica. Tilsammen blir det en kul suppe som minner litt om bråk.
Også var det en bil som spilte Nirvana, da selvsagt. Nirvana spilte man overalt.

Cowboyene forlot området så snart de var tre pizzaer rikere. De var snart på prærien igjen, og det gikk fort, fort, 150.
-Tenk deg å bare satt seg i en bil og stikki av. Uten å si ifra til en kjeft. Bare dratt avgårde, kjørt og kjørt og kjørt, rundt i Europa, bytta biler hver gang bensintanken ble tom.
160. 170.
Det var da det skjedde. I 170. Det kom en bøffel spankulerende over prærien og hesten fikk panikk.
Et ungt rådyr var dyr rå nok til å legge E6 inn i reiseruta akkurat der og da, den kvelden.

***

Mannen med ljåen kalte og lokket på Georg en gang for lenge siden.
Etter episoden med vikar Klara, gråt Hjortefot etter Oslo. Han savnet Oslo grådig, der var resten av indianerstammen, der var vennene. Der var Espen.
Og han ga seg til å bygge en rakett i hagen.
Haugevis med planker, plastrør, bildekk og diverse skrapmetall han fant, det skulle tilsammen utgjøre en farkost som uten problemer ville frakte ham til Oslo.
Hans og Marit så bekymret på hverandre da han annonserte sine planer. Og i tiden som fulgte var han av stor psykologisk interesse, time etter time etter time måtte han tilbringe i avhør hos psykolog Gusevik. Det var visst ikke normalt at en gutt som nettopp hadde blitt tenåring levde i en slik fantasiverden. Det var visst all ensomheten som sakket hans mentale utvikling, han levde visst i en litt egen verden. Hans og Marit så så bedrøvede ut, de var overhyggelige mot ham, faren pleide å legge armen rundt ham og si oss gutta og leie video og dra ut på cafe og alt sånt.
Men de kunne bare vente. Verdens største sjokk, det var det de skulle få, når raketten hans sto ferdig og han krøp inn og sa farvel og aksellerte mot det blå. De skulle få se, ja. Hjortefot var overbevist. Han skrev tilogmed brev til Espen og fortalte at han snart kom. Og han fortsatte hele tiden uforstyrret på sitt byggverk. Og fortalte gjerne psyko Gusevik om den rent konstruksjonsmessige siden. Men han forsto visst ikke helt det tekniske, psykologer hadde visst ikke noe begrep om magi og denslags, Gusevik savnet visst logikk i selve motorikken, den dusten. Motorikken up my ass, sa Hjortefot. Up my ass. Et uttrykk han lærte på TV. Motorikken up my ass. Hørtes flott ut. Men Gusevik forsto selvsagt ikke det heller. Kanskje han ikke kunne engelsk. Motorikken up my ass. Hjortefot satte heller sin lit til den evige magi enn til motorer som ble ødelagt og slitte etterhvert.
Men han ble liksom aldri helt ferdig. Øyeblikket for ombordstigning ble stadig utsatt, noe manglet hele tiden. Men han var ihvertfall nesten ferdig den dagen han kom hjem fra skolen en fredag og faren sa oss gutta veldig mye mer høytidelig enn vanlig.
Hans og Marit hadde diskutert forskjellige terapier for rakettbyggeren, og endte opp med en far-og-sønn-Danmarkstur.
Strålende kunne Hans overraske sin sønn den ettermiddagen.
-Sønn, har du lyst til å være med til Danmark idag?
Sånn spurte han. Det ville Sønn aldri glemme. For Sønn ble veldig happy.

Og det var altså på denne båtturen over det store hav at Døden smilte til Hjortefot. Da faren hang full i baren tett omslynget av et kvinnemenneske med pels og Hjortefot sto aleine på dekk.
Hjortefot vågde seg helt bort til rekka. Der ute var alt mørkt, det blåste og regnet litt. Han så ned og fikk is i magen. Det skummet og bølget, og det var langt ned. Rekka var bare tre tynne, hvite jernrør. Falt man ned der ville man dø, tenkte Hjortefot, og stirret beundrende og fryktsomt på bølgene der nede.
Da var det Stemmen inni ham snakket til ham.
Hopp. Hopp. Hopp, sa den. Hjortefot ble redd og så rundt seg. Det var ingen andre der. Han var helt aleine. Hopp. Hopp. Hopp. Han lurte på hva som ville skje hvis han gjorde det. Det ville jo bare ta ett sekund, det ville være kjempelett. Bare et lite skritt, og så ville det være for seint å angre. Så lurte han på hva han ville tenke i det ene sekundet før han døde. Hopp. Hopp. Hopp. Han kunne bestemme selv om han ville dø eller ikke. Det var ikke sikkert alle kunne det. Hopp. Hopp. Hopp.
Så skyllet en bølge av skyldfølelse innover ham. Tenk at han kunne tenke på sånt nå som alt var så koselig og alt mulig. Hans hadde nok blitt sint og lei seg hvis han fikk vite hva Hjortefot tenkte. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp.
Hjortefot klatret opp på det første av jernrørene. For hvis han bestemte seg for å hoppe, ville han kanskje ombestemme seg igjen før han fikk klatret over rekka. Så det var bedre å stå helt klar, sånn at det bare var å slippe taket hvis han svarte ja til Stemmen på innsiden.
Og Hjortefot klatret opp på det andre jernrøret. Nå fikk han et bein på hver side av det øverste jernrøret, det tredje. Med hendene holdt han seg fast i det. Men det blåste fælt, og nå var det ikke vanskelig å falle hvis han ville det.
Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp. Hopp.
Bølgene ropte på selskap, vinden kom bare bakfra, hele verden ville sikkert at han skulle hoppe. Kom, kom, hvisket bølgene og pisket opp skummende krem han kunne smake på hvis han hoppet. Og selv om Hans og Marit sa at han var død for lenge siden og at det var dumt å tro på Jesus, var Georg sikker på at de tok feil. Tenk så sjokk de ville få når Jesus og Georg kom gående på vannet sammen. Og selv om Jesus skulle droppe å møte opp, var det sikkert en øy i nærheten som han ville bli skylt i land på, et sted hvor han kunne leve i fred med innfødte resten av sitt liv og dyrke naturen, kanskje få seg en kone iblant dem.

Han kom aldri til å huske om det var i samme sekund som han slapp taket i rekka, eller om han fortsatt var i tvil, da noen tok tak i ham og rev ham ned og ristet ham. Det var ett fett blekansikt som ikke snakket norsk engang. Up my ass, sa Hjortefot, han slet seg løs og løp alt han orket. Han løp og løp og løp, rundt hele båten løp han. Og fant faren og måtte hjelpe ham å finne veien til kahytten.
Hele resten av turen var han livredd for å møte på det fete blekansiktet når han var sammen med faren. For Hans måtte aldri få vite om Stemmen. Da ville nok psykolog Gusevik få enda flere bekymrede rynker.

***

Espen skreik. Og Georg tråkket bremsepedalen gjennom gulvet.
170. 0.
Begge lukket øynene. Jim Morrison bare smilte. This is the End. My only friend, the End.
Så var det helt stille i to øyeblikker. Ingen visste om bilen beveget seg, om det hadde sagt pang ennå, om de var døde. Det var bare helt stille. Å åpne øynene var et vågestykke.
Men de gjorde det.
Midt i veien sto de. Bilen var snudd på tvers, de blokkerte E6. Og et forskremt rådyr forsøkte å bestige midtrabatten, snuten var vendt mot villmarken igjen.
Hele hendelsen var foreviget med et bremsespor som ga vondlukt over halve byen.
Georg gikk ut av bilen og satte seg på biltaket. Espen fulgte etter. Georg var allerede halvveis på en røyk da Espen kom opp. Med skjelvende hender tilbød han Espen en, og Espen var ferdig med røyken allerede før den var opptent. Han spiste den.
-Fy faen, sa Georg.
-Fy faen, sa Espen.
De ble sittende på biltaket og kjederøyke, solen sa takk for seg og alt ble mørkerødt. Det var nesten ikke trafikk på E6 nå. Først etter fire røyk kom en bil og tutet vilt og svingte utenom, og guttene håpet han ikke eide mobiltelefon og tilkalte politi. De tok sjansen på at han ikke var innehaver av denslags, og sugde ut fire nye røyk før de rettet opp hesten og red hjemover. I 60.

TO BE CONTINUED...